Når vi bruker ordet "historier" ser vi kanskje for oss en banal fortelling eller et eventyr - noe som passer for barn eller lett underholdning. Historiefortelling er underholdning, men det betyr ikke at det ikke er viktig.
Historiefortelling har vært essensielt for menneskets overlevelse, og har vært med oss så lenge vi har hatt språk. Vi har sittet rundt bål og fortalt hverandre historier som har gjort at viktig kunnskap har overlevd i generasjon etter generasjon før skriftspråket kom og hjalp oss med vår felles hukommelse og historie.
En annen ting hjernen vår er ekspert på er å finne veien. Hukommelsesutøvere bruker ofte en eldgammel metode som kalles "locus-metoden". Ved å plassere gjenstander som symboliserer tall eller ord man skal huske i rom langs en rute, lurer vi hjernen til å huske svært lange sekvenser av tall eller bokstavkombinasjoner.
Hjernen vår fungerer slik at den husker bedre når noe presenteres som en fortelling og en historie. Vi husker fra norsktimene på ungdomsskolen at eventyr som regel fortelles etter noen faste prinsipper om personer involvert, antall hendelser i repetisjon før løsningen kommer.
Prøv å kom på et eventyr du husker:
- Handler det om en helt?
- Har helten et problem?
- Er helten på reise eller vanding?
- Møter helten enten tre eller syv utfordringer/erketyper?
- Er løsningen å bruke erfaringene fra utfordringene på en ny måte?
Og hva har alt dette det med strategi å gjøre tror du?
